fredag 7. desember 2012

Uteliggeren som grunnla Frelsesarmeens alkoholistomsorg

Av Nils-Petter Enstad



Det er ikke så mange som forbinder noe med navnet Julius Amundsen i dag. Men han var en av vårt lands sosialpolitiske pionerer. Tidlig på 1890-tallet grunnla den tidligere alkoholikeren og uteliggeren Frelsesarmeens alkoholistomsorg her i Norge.

Han var født i Herland i det nåværende Eidsberg kommune i Østfold i 1858. Foreldrene hans hadde det i utgangspunktet godt økonomisk, men da Julius var smågutt, begynte faren å drikke, og etter noen år måtte de flytte fra hjemstedet. De slo seg ned i Heggedal i Asker, men faren fortsatte å drikke like mye.
Etter konfirmasjonen reiste Julius hjemmefra for å få seg arbeid. Dermed kom han også bort fra den omsorgen moren, som var en varm kristen, hadde hatt for ham, og snart tok han etter farens drikkevaner. Han ble en beryktet slåsskjempe og drikkebror. Dette holdt seg i flere år, før han selv skjønte at dette bar galt av sted. På et kristent vekkelsesmøte ble han omvendt.
Stor var hans forundring da han oppdaget at på det samme møtet hadde Josefine Kraft, ei jente fra Halden som han tidligere hadde vært forlovet med, også blitt omvendt. Hun hadde brutt med ham noen måneder før fordi hun ikke orket mer av drikkingen hans.
Nå fikk kjærligheten en ny sjanse. De giftet seg og flyttet inn til hovedstaden.
Her fikk Julius arbeid hos den kjente, kristne personligheten, garvermester Th. Halvorsen. I fritiden var han forkynner i ulike kristne sammenhenger.

BEGEISTRET
Julius var blant dem som reagerte med begeistring da Frelsesarmeen kom til Kristiania i januar 1888, Det samme gjorde sjefen hans, som hadde bygget det første lokalet til Frelsesarmeen i Norge. Josefine var imidlertid negativ til å begynne med. Men høsten 1888 ble begge ektefellene innvidd som frelsessoldater, og i januar 1889 ble de utnevnt til kapteiner i Frelsesarmeen, og beordret til Kongsberg.
Med sine 30 år hørte de til "den eldre garde" blant pionerene i Armeen. Mange av dem som meldte seg samtidig var ennå ikke 20 år gamle. Ekteparet fikk derfor tidlig ledende stillinger. De åpnet også arbeidet flere steder, blant annet i marinebyen Horten. Her ble soknepresten i Borre så provosert over at Frelsesarmeen ville starte arbeid i ”hans” by, at han rett og slett beslagla alle benkene som Amundsen hadde skaffet til åpningsmøtet.
Men Julius Amundsen hadde vært ute en vinternatt før, og ga soknepresten klar beskjed om at benkene skulle være på plass innen et bestemt klokkeslett, ellers ville han bli anmeldt for tyveri. Da møtet skulle begynne, var benkene på plass...

KALD VINTER
Høsten 1893 fikk ekteparet ansvaret for Frelsesarmeens menighet på Grønland i Oslo, og samtidig for utdannelsen av de unge menn som meldte seg til tjeneste som frelsesoffiserer. Vinteren var særlig kald det året, og det ble avdekket flere tragedier der uteliggere rett og slett frøs i hjel der de sov under bordstabler eller forsøkte å finne husly under veltede båter langs Akerselva.
Noen trakk også inn i teglverkene og la seg til å sove ved ovnene. En morgen ble en mann funnet død ved en slik ovn, han hadde lagt seg for nær ovnen, og hadde rett og slett brent i hjel.
Amundsen bestemte seg for å gjøre noe med dette.
Hver kveld etter møtets slutt ble derfor det store møtelokalet ryddet og gjort om til losji for hjemløse. Hver natt resten av denne kalde vinteren sov mellom 200 og 300 menn på gulvet og på benker. Når de forlot lokalet om morgenen, fikk de med seg en matpakke og en flaske varm melk.
Innlosjeringen var ren oppbevaring, uten andre fasiliteter enn tak over hodet og varme. Men som en journalist i en av hovedstadsavisene så malerisk skrev: "... her i det varme, lune Lokale er det jo som et Paradis mod at ligge som et vildt Dyr, frysende i det fri...".
Hovedstadsavisene var jevnt over meget positive i sin omtale av Amundsens initiativ.

HERBERGE
En av dem som også hadde sans for Amundsens initiativ, var kommandør Hanna Ouchterlony. Hun ble allerede den gang omtalt som ”Frelsesarmeens mor” i Norge, ved at det var hun som hadde ledet de første møtene i januardagene i 1888.
Våren 1894 kom hun tilbake til Norge som leder for arbeidet, og begynte straks å trekke i alle tenkelige – og noen ikke fullt så tenkelige – tråder for å få gjennomført et prosjekt hun mente Amundsen hadde vist nødvendigheten av: Et herberge for uteliggere. En av dem hun oppsøkte, var direktøren for brennevinssamlaget – forløperen til det senere Vinmonopolet. – Brennevinet har en stor del av skylden for denne elendigheten. Brennevinssamlaget plikter å bidra, var hennes knusende, logiske argument. Om det var logikken eller andre ting som gjorde det: Direktøren bladde opp et betydelig beløp etter datidens standard.
Dermed kunne Frelsesarmeen gå til anskaffelse av et hus i Urtegata 16 på Grønland, og kort før jul i 1894 ble det første herberget for uteliggere her i landet åpnet.
Den tidligere uteliggeren Julius Amundsen hadde rett og slett bidratt til å skrive om vår sosialpolitiske historie.
I årene som fulgte, vokste dette arbeidet, og det ble åpnet herberger i en rekke norske byer. Det ble også etablert andre tilbud til menn som livet hadde fart hardt fram mot. Mest kjent er kanskje arbeidsmarkedsbedriften Elevator, som ble etablert i 1905.

OPPGAVER
Josefine og Julius Amundsen fikk en rekke forskjellige arbeidsoppgaver i Frelsesarmeen, blant annet som ledere for alt der evangeliske arbeidet i det som i dag er Oslo, Akershus og Østfold fylker.
Julius Amundsen ble ingen gammel mann. Han døde i november 1904, tre uker etter sin 46-årsdag. Han hadde aldri spart seg i de 16 årene han var frelsesoffiser, så da sykdommen satte inn, hadde han lite å møte den med.
Året før var han blitt far for første gang, etter at ekteskapet mellom ham og Josefine hadde vært barnløst i mange år.
Fra dødsleiet sendte han en innstendig oppfordring til sine salvasjonistkamerater om å være trofaste mot Gud og Frelsesarmeen.

Bilde: Ekteparet Josefine og Julius Amundsen var blant Frelsesarmeens pionerer i Norge.

søndag 29. mai 2011

KARL JOHANSEN: Å MØTES I HIMMELEN

Av Nils-Petter Enstad

”Gjensyn her på jorden? Det betyr så lite. Å kunne møtes i himmelen, det er alt.” Slik ordla han seg, den 32 år gamle frelsesoffiseren Karl Johansen siste gangen han sto overfor en norsk forsamling. Det var i Frelsesarmeens daværende ”storstue” i Oslo, Templet i Pilestredet 22, en novemberdag i 1934. Sammen med tre andre, unge frelsesoffiserer reiste han få dager senere til Brasil som misjonærer. Avskjedshilsenen skulle bli sannere enn noen av de tilstedeværende kunne tenke seg.


Karl Fredrik Johansen ble født i 6. juni 1902 i Kristiania, som sønn av tomtearbeider Karl Johan Halvorsen og Anna Kristine Kristensen. Senere flyttet familien til Våler, og 7. oktober 1917 ble den 15 år gamle Karl konfirmert i Våler. Ifølge kirkeboka for Våler hadde han da Stangerengen i Våler som adresse.
I 1928 ble han tatt opp som frelsessoldat i Mysen korps (menighet). I soldatrullen for Mysen korps står bare ”Mysen” oppført som adresse. Om dette betyr at han bodde på en av Mysen-gårdene i Eidsberg, eller om han bodde i Mysen sentrum, går ikke fram av den knappe henvisningen. Av yrke var hans sveiser, så det skulle kanskje indikere at han bodde på en gård.
Kildene sier ikke noe om hva det var som førte den 26 år gamle sveiseren til Frelsesarmeen. Kanskje var det for ham som for så mange andre unge mennesker på den tiden: Frelsesarmeens møter var ”billig moro”, det var frisk sang og musikk der, og man kjente seg velkommen. Men samtidig ble det forkynt et budskap som de fleste hadde et forhold til fra før, om ikke annet, så gjennom konfirmasjonstiden.

KALL OG MISJON
Karl Johansen var ikke lenge knyttet til Frelsesarmeens menighet i Mysen. Allerede høsten 1930 reiste han til hovedstaden og ble kadett ved Frelsesarmeen krigsskole, og sommeren etter ble han beordret til Trysil som frelsesoffiser. Senere var han stasjonert i Hamar, Hønefoss og Skien. Overalt utførte han ”et godt og hengivent arbeid i kampen for sjelers frelse”, som det sto i Krigsropet i forbindelse med hans utreise til Brasil.
Frelsesarmeen i Norge hadde sendt ut misjonærer helt siden 1895. De fleste av dem hadde reist enten til India eller Afrika. Også fra menighetene i Indre Østfold reiste det ut misjonærer i disse årene. I 1920 reiste Ludvig Ringsby fra Askim som den første, norske misjonæren fra Frelsesarmeen til Kina, sammen med sin kone Gudrun. Bare to år senere døde han i Kina, og etterlot seg en gravid kone og to små barn. Klara Muskaug fra Mysen hadde reist til India i 1921, men det var lenge før Karl Johansen ble med i Frelsesarmeen. Dessuten var det å reise til Brasil som misjonær for Frelsesarmeen, litt av et pionerprosjekt i 1934.

BRASIL
Det var bare 12 år siden Frelsesarmeen hadde begynt sin virksomhet i dette enorme landet på det søramerikanske kontinentet. Det var et sveitsisk ektepar, oberstløytnant David Miche og frue, som fikk utfordringen til å være de første lederne for arbeidet i Brasil. Begge var godt voksne, henholdsvis 54 og 48 år gamle, og de hadde to sønner på 13 og 16 år. Ingen av dem snakket portugisisk, som er det offisielle språket i Brasil, men da noen litt bekymret hadde spurt hvordan dette skulle gå, svarte obersten: - Jeg overlot tømmene i mitt liv til Herren for 30 år siden; jeg har ikke tenkt å ta dem tilbake nå!
En maidag i 1922 kom familien til Rio de Janerio. En rekke personer som kjente Frelsesarmeens arbeid fra andre deler av verden, stilte opp for å bistå den vesle invasjonsstyrken, som etter kort tid fikk forsterkninger, blant annet fra Sverige. Senere kom det også forsterkninger fra England og Danmark. At Frelsesarmeen på dette tidspunkt var en internasjonalt anerkjent bevegelse, bidro nok til at mottakelsen var annerledes enn den hadde vært i mange andre land. De første friluftsmøtene ble arrangert under politibeskyttelse, for å ta ett eksempel. Politiets rolle var en annen ved de første friluftsmøtene i Norge, for å si det slik…

FIRE PIONERER
Arbeidet i Brasil utviklet seg raskt, og behovet for nye medarbeidere var enormt. Høsten 1934 var en gruppe med fire forholdsvis unge, norske frelsesoffiserer klare til å gi sine bidrag til den ennå unge Frelsesarmeen i Brasil. Det var Helene Løndahl (31) fra Bergen, Julie Odinsen (26) fra Ulefoss, Peter Staveland (25) fra Stord og Karl Johansen (32) fra Mysen. En av de fire, Julie fra Ulefoss, forteller at det som fikk henne til å melde seg for Brasil, var en notis i Krigsropet der man appellerte til ”unge, friske, sterke” offiserer til ”å ofre seg for dette folk”. ”Dette er mitt!”, var hennes spontane reaksjon.
Farvelmøtet i Templet i Pilestredet 22 samlet fullt hus, og de fire misjonærene holdt hver sin korte tale. Møtets leder var Frelsesarmeens leder i Norge, kommandør Karl Larsson. Han kunne fortelle at det var 40 millioner mennesker i Brasil – ”det blir ti millioner på hver av dere”, som han sa.
At man sendte ut en gruppe med to kvinner og to menn, kan få en til å tenke at her var det duket for romantikk ganger to. Om så var, la ikke Frelsesarmeen til rette for den slags. De to unge mennene reiste med båt via London, mens de to kvinnene reiste via Göteborg. Det hadde ellers skjedd flere ganger før at unge misjonærer til Brasil fant hverandre og delte resten av livet sammen. Det ble også tilfellet for Julie og Peter, som giftet seg i Brasil i 1937, og holdt sammen til Peter døde i 1990. Julie levde helt til 2009, og rakk å feire sin 100 årsdag høsten før.

KORTVARIG

Karl Johansens misjonstjeneste i Brasil ble svært kortvarig, knapt nok en måned, etter at han gikk i land i Rio 10. desember. Tredje juledag ble han syk. ”Doktoren som ble hentet, kunne ikke med bestemthet si hva han feilte, men det ble ansett for best å bringe ham til sykehuset for at alt som sto i menneskelig makt skulle bli gjort for å redde hans liv”, skrev Peter Staveland i Krigsropet etter at Karl Johansen var død.
Hva den unge nordmannen døde av, er aldri blitt gjort kjent. Mest sannsynlig skyldtes sykdommen og den fatale utgangen en kollisjon mellom en norsk fordøyelse og en tropisk bakteriekultur. Det finnes flere slike fortellinger fra misjonshistorien.
Sykdommen gikk sin gang, og 9. januar 1935 var det slutt. Den 32 år gamle norske frelsesoffiseren døde sovnet inn, og ble neste dag den første frelsesoffiseren som ble lagt til hvile i brasiliansk jord. Dødsfallet gjorde et voldsomt inntrykk på alle som kjente ham. Peter Staveland uttrykte det slik: ”Du hviler i det lands jord som du hadde ofret deg for. Takk for hva du var for meg! Det at du har gått bort, har gjort et stort inntrykk på, og jeg innvier meg på nytt for det store mål som vi sammen reiste ut for: Brasil for Kristus!”
Da Peter og Julie et par år senere hadde sin første date, var et besøk til Karl Johansens grav én av postene på programmet, og da de enda et par år senere fikk sin første datter, kalte de henne opp etter de to reisekameratene: Kari Helene, etter Karl Johansen og Helene Løndahl.
Så vel Julie og Peter Staveland som Helene Løndahl kom til å arbeide for Frelsesarmeen i Brasil i mange år, og gjorde en stor innsats her. Helene Løndahl arbeidet i mange år blant prostituerte i Brasils storbyer, og klarte etter 15 års målbevisst kamp å få brasilianske myndigheter til å vedta et lovforbud mot prostitusjon. Som pensjonist bodde hun i Sverige, men døde i Brasil noen dager før hun kunne feire sin 70-årsdag i 1973. Hun var reist til sitt tidligere arbeidsfelt nettopp for å feire denne dagen der. Her fant hun også sin grav.
Julie og Peter Staveland arbeidet i flere søramerikanske land. Nå er alle de fire misjonspionerene fra 1934 borte. De har senere fått følge av en rekke norske frelsesoffiserer som har gjort tjeneste i Brasil. Når det gjelder de fire pionerene, ser kanskje noen for seg at Karl Johansens ord fra farveltalen i Templet er gått i oppfyllelse: De har møttes i himmelen.

Kilder:
Coutts, Fredrick: The Better Fight. The History of The Salvation Army – vol. VI (London, 1973)
Krigsropet nr. 49, 1934; nr. 5, 1935 og nr. 8, 1935
The Salvation Army Year Book, 2009
Vestheim, Synneva: Gleden er han i mitt kall – Portrett av Julie Odinsen Staveland (Oslo, 2008)
Korrespondanse med Frelsesarmeens hovedkvarter, Mysen korps av Frelsesarmeen og Våler menighetskontor

lørdag 28. februar 2009

Klara Muskaug Mitchell: FRA MYSEN TIL MISJONSMARKEN

Av Nils-Petter Enstad

Hun var en av de første som sluttet seg til Frelsesarmeens menighet i Mysen da Armeen begynte sitt arbeid her, et drøyt tiår etter at man hadde begynt virksomheten i Askim. Den innvielsen skulle bli innledningen til en lang livsreise over flere kontinenter. I år er det 90 år siden Mysen-jenta Klara Muskaug ble ordinert til tjeneste som frelsesoffiser. I den bevegelsen hun tjente hele livet, er hun kjent som fru kommandør Klara Mitchell. Dette er fortellingen om en reise fra Mysen til misjonsmarken.

Egentlig var det ikke på Mysen reisen begynte. Den begynte i Kristiania 23. april 1899, der Julie Pedersen, kona til bygningsarbeider Karl Hilmar Pedersen, fødte sitt tredje barn og sin første datter. Men tre barn syntes det unge paret at leiligheten de hadde i Kristiania ble for liten, og de begynte å se seg om etter noe annet. Valget falt på stasjonsbyen Mysen, og etter en tid kjøpte de et lite gårdsbruk. I pakt med tidens tradisjon, tok de navn etter gårdsbruket, og kalte seg heretter Muskaug. Trolig var det klokt å få større plass, familien vokste stadig, og i alt fikk Julie og Karl Hilmar ni barn.
Klara Marie, som var den eldste datterens fulle navn, sto for presten våren 1913. I oktober samme år kom to unge, kvinnelige frelsesoffiserer til Mysen med et ambisiøst prosjekt: Å danne et korps, eller en menighet på dette stedet. Jevnt over var mottakelsen god og positiv. Mange kjente Frelsesarmeen fra før, ikke minst gjennom mer enn ti års virksomhet i nabobygda Askim. Klara Muskaug var en av dem som raskt fant sin plass i møtene og gudstjenestene. Konfirmasjonstiden hadde skapt en lengsel etter å leve i pakt med Guds vilje for sitt liv, og i Frelsesarmeen fikk denne lengselen både sin form og sin arena.
I 1915 ble hun innvidd som frelsessoldat, og kort tid etter gjorde både foreldrene hennes og en av søstrene hennes det samme valget.

MISJONÆR

Klara forsto tidlig at Gud hadde ikke bare kalt henne til å være frelsessoldat i Mysen, men til tjeneste som frelsesoffiser, ja, som misjonær. Høsten 1918 begynte hun på Frelsesarmeens krigsskole og på senvinteren 1919 ble hun ordinert til tjeneste og beordret til Ringebu korps i Gudbrandsdalen. Etter noen flere ordrer i Norge, meldte hun seg til tjeneste som misjonær. Hun ble kalt inn til intervju, men så gikk det flere måneder uten at hun hørte noe mer. Skulle hun ikke bli misjonær likevel?
Så kom beskjeden om at hun var antatt for India og måtte være klar til å reise – om to uker! Det ble to hektiske uker med pakking og avskjed med familien. Hun var 22 år gammel, og både hun og foreldrene visste at reisen til India ville innebære minimum sju års atskillelse. Et brev ville ta seks uker.
I alt var det åtte norske frelsesoffiserer som reiste ut som misjonærer sammen med Klara. Første etappe gikk til London, der et kort og intensivt kurs i blant annet språk ventet. Deretter reiste 126 misjonærer fra mange land sammen fra London til India på et skip som het Calypso. Sjøreisen varte i fire uker, og Calypso ble et slags flytende misjonsseminar i disse ukene.
Det var forholdsvis vanlig den gangen at misjonærer til India tok seg indiske navn. Klaras nye navn ble ”Kristinabai”, eller søster Kristina.

EKTESKAP
Klara hadde neppe hatt i tankene at hun skulle gifte seg da hun reiste ut som misjonær. Å være en enslig kvinne på 23 år var et særsyn i den indiske kulturen, og når Klara reiste rundt i sin tjeneste, ble hun ofte spurt hvor ektemannen hennes var. – Han venter på meg, svarte hun litt kryptisk til slike spørsmål.
Det skulle vise seg at han gjorde det, i skikkelse av den engelske frelsesoffiseren Herbert Mitchell. Han var økonomiutdannet, og reiste blant annet som revisor. Han var på det tidspunktet enkemann. Hans første kone hadde dødd i barsel etter to års ekteskap, og den lille datteren deres hadde dødd 18 dager senere.
Det er en nesten blyg romantikk over det Herbert Michell skrev i sin dagbok etter at han hadde lært den norske offiseren å kjenne: ”I mitt hjerte var det en lengsel etter å elske og bli elsket – noe jeg ikke hadde kjent på lang tid. Jeg innså at disse følelsene var vekket til live av Klara Muskaug. Tiden var inne til handling…”.
De som kjente Klara, sier at hun kunne virke nokså reservert, og ikke viste sine følelser så lett. Det er da også noe nøkternt over det svaret hun ga Herbert på hans frieri: - Jeg tror vi er i samme båt.
Uansett: Etter seks måneders forlovelse sto bryllupet i Lahore 6. april 1927.
Året etter kunne Klara ta med seg sin mann til Norge og presentere ham for familien på Mysen. Hun hadde vært ute som misjonær i sju år, og hadde sin første hjemlandsferie. Etter noen måneders ferie, skulle de reist til India for en ny sjuårsperiode, men fordi Klara var gravid med parets første barn, ble reisen utsatt. En augustdag i 1929 ble datteren Margaret født, og i november samme år reiste den lille familien tilbake til India.
Vesle Margaret døde allerede i juni året i et feberanfall, og i 1931 fikk paret sitt andre barn, sønnen Charles Edgar. I 1933 ble sønnen David Olav født, og i 1937 attpåklatten Joyce. Hun ble født på Mysen, der foreldrene var på sin andre hjemlandsferie.

EUROPA
Herbert Mitchell hadde en rekke store, administrative ansvar i ledelsen av Frelsesarmeen i India. I 1944 skulle de ha vært på hjemlandsferie igjen, men på grunn av krigen ble denne utsatt. Da krigen var slutt var eldstesønnen Edgar blitt 16 år, og foreldrene ønsket at han skulle få sin utdannelse i England. De ba derfor om å bli overført tilbake til Europa. Etter henholdsvis 27 og 26 års tjeneste i India var ikke det noe urimelig ønske. I 1947 fikk de ordre til Det internasjonale hovedkvarteret i London, der Herbert etter hvert ble sjef for Frelsesarmeens internasjonale finanser. I den forbindelse ble han forfremmet til kommandør, som er den høyeste rangen man kan få i Frelsesarmeen, med mindre man er verdensleder og general. Klara fra Mysen fikk den samme rangen, og var på det tidspunkt en av de ytterst få norske frelsesoffiserene med en så høy grad.
Ekteparet ble pensjonert i 1961. Hjemmet deres i London var i mange år en norsk-indisk oase for norske salvasjonister som fikk sin utdannelse ved Frelsesarmeens internasjonale offisersskole.
Herbert døde i september 1979, 85 år gammel. Han og Klara hadde da vært gift i 52 år. Klara levde i ytterligere åtte år. I 1987 reiste hun til Canada for å besøke sin datter, og mens hun var der kom det som i Frelsesarmeens språkbruk ofte kalles ”oppbruddsordren”.
En lang reise, som begynte med at en familie flyttet til Mysen, var fullført.

Kilder:
Solveig Smith: Fra Simla til Ani i søndagssko – Historien om Mysen-jenta Klara Mitchell (artikkelserie i Krigsropet 1988)
H.A. Tandberg: 50 års korstog for Gud og Norge (Oslo, 1937)

lørdag 4. oktober 2008

DEN FØRSTE KVINNELIGE BISKOP I NORGE


Av Nils-Petter Enstad

Da Rosemarie Køhn ble utnevnt til biskop i Hamar i 1993, ble det omtalt som en stor, viktig og historisk begivenhet. I dag er Køhn pensjonert, men fire av de 11 biskopene i Den norske kirke er kvinner. Da kan det være greit å minne om at nesten 100 år før Køhn ble en kvinne utnevnt til en tilsvarende stilling i en annen kristen sammenheng i Norge. Det var den svenskfødte frelsesoffiseren Anette Andersson, som i 1898 ble divisjonssjef i Nordre divisjon i Frelsesarmeen, med hovedkvarter i Trondheim.

Anette Anderson var født i Stockholm i 1863, og ble frelsesoffiser i 1887. I mai 1894 ble hun overført til Norge, og resten av livet viet hun Frelsesarmeens arbeid her i landet. I de første fire årene i Norge var hun sjef for utdannelsen av nye frelsesoffiserer, et ansvar hun skulle få to ganger senere også.

”Biskop”
I 1898 ble hun sjef for Frelsesarmeens arbeid i Midt-Norge og Nord-Norge, opp til Troms. Hun ble dermed den første kvinne i en slik stilling i Norge. Men allerede i 1890 hadde hun som første kvinne i Norden hatt en slik stilling, i og med at hun den gang ble sjef for Centraldivisjonen i hjemlandet Sverige, det vil si området rundt Stockholm.
En divisjonssjef i Frelsesarmeen har både det åndelige og administrative ansvaret for Frelsesarmeens menighetsarbeid i sin divisjon. Divisjonssjefen har også det sjelesørgeriske ansvaret for medarbeiderne i menighetene. Som man ser, er dette de samme ansvarsområdene som en biskop i andre kirkesamfunn har.
Anette Anderson var sjef for de fleste av Frelsesarmeens seks divisjoner i Norge. To ganger hadde hun ansvaret for arbeidet i det som i dag heter Sentraldivisjonen, og som omfatter Oslo, Østfold og Akershus. Parallelt med dette ansvaret, var hun også rektor for Frelsesarmeens offisersutdannelse.
Fra 1919 til hun ble pensjonert med rang som oberst i 1923 reiste hun til en rekke av Frelsesarmeens misjonsfelter i Asia som utsending for Det internasjonale hovedkvarteret. I disse årene hadde hun et særlig tilsyn med de skandinaviske misjonsoffiserene i disse landene.

Myndig
Med sin korte, tette skikkelse kunne oberst Anette Anderson gi et nokså myndig inntrykk. Men som person var hun både varm og inkluderende. Som pensjonist startet hun, sammen med sin mangeårige assistent og medarbeider Adele Andersen, en liten forretning på Majorstua som het ”Utsalg for misjonen”. Overskuddet av denne driften gikk til et barnehjem som Frelsesarmeen hadde i Peking i Kina.
Anette Anderson døde 11. september 1947, 84 år gammel.

FRELSESARMÉMUSIKKENS FAR I NORDEN


Av Nils-Petter Enstad

Navnet hans huskes ikke lenger av så mange, men hver gang salmer som ”Jeg er en seiler på livets hav” og ”Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen?” blir sunget, står man i gjeld til Klaus Østby, militærmusikeren fra Halden som ble ”Frelsesarémusikkens far” i Norden.


Klaus Østby ble født i Halden i 1865, og etter en kort tid som smedlærling, ble han 15 år gammel tatt opp som "trommeslagerlærling" i Haldens tradisjonsrike militære musikkorps, Brigademusikken. Miljøet og opplæringen han fikk i Halden, og senere i Brigademusikken i Kristiania, bidro til å utvikle hans geniale musikkbegavelse. Som militærmusiker var klarinetten Klaus Østbys instrument. Det ble det også etter at han i 1890 sluttet seg til Frelsesarmeen, selv om han i stor utstrekning skulle skrive og arrangere musikk for en besetning der klarinetten ikke er med, nemlig brass.
Fra Klaus Østby ble omvendt skjærtorsdag 1890, gikk det et knapt halvår før han var installert på et trangt kott av et kontor i Pilestredet 22, og med kapteins rang hadde fått ansvaret for Frelsesarmeens musikksjef. Dermed var kursen staket ut for 25-åringen. Resten av sitt liv viet han til Frelsesarmeens sang og musikk. Han var musikksjef i Norge fram til 1904, og i Sverige fram til pensjoneringen i 1930.

EN MELODI OM DAGEN
Det fortelles at det første Klaus Østby gjorde når han satte seg ved skrivebordet om morgenen, var å skrive en ny melodi. På den måten ville han holde sin skapende åre frisk og levende, ble det sagt. Mange vil ha motforestillinger mot et slikt program. Få ting kan være mer ødeleggende for en kunstner enn å skrive fort og flinkt på rutinen. Så var da også veien til papirkurven kort for mye av denne "morgengymnastikken". Men noen av melodiene tok han var på. At han hadde en musikalsk åre som fløt nokså fritt, var ikke til hinder for at han iblant la ned enormt med arbeid i én enkelt melodi. Da han skulle sette toner til salmen "Jeg er en seiler på livets hav", skal han ha skrevet 13 forskjellige melodier før han fant en han var fornøyd med, og som fremdeles brukes. Teksten var skrevet av poeten H. A. Tandberg, og han og Østby skrev flere sanger sammen. Blant de best kjente er "Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen?"
Den viktigste innsatsen gjorde han likevel ikke som komponist, men som arrangør. Han satte ut hundrevis av melodier til sanger og salmer for hornmusikkorps, og bidro på den måten til at hornmusikkorpsene ble Frelsesarmémenighetenes ”orgel” både i Norge og Sverige. I tillegg var han en skattet instruktør, dirigent og musikkpedagog.

LIVSKVELD OG UTLENDIGHET
Da han ble pensjonert fra stillingen som musikksjef for Frelsesarmeen i Sverige i 1930, flyttet oberstlt. Klaus Østby tilbake til Norge. Her ble han de neste ti årene. Han bodde på ett av rommene på Frelsesarmeens krigsskole i Enebakkveien, og en av kadettene fikk i oppgave å holde det rent hos ham. Vanligvis spiste han sine måltider i kadettenes matsal, men iblant serverte skolens husmor ham mat på rommet. Det satte den gamle ungkaren stor pris på. Så veldig praktisk kan han ikke ha vært. En gang han hadde sydd i en knapp selv, var dette så mye av en begivenhet at han skrev om det i dagboka si.
I pensjonistårene besøkte han ofte Sverige, og kunne være der i flere måneder av gangen. I mai 1940, kort etter at tyskerne hadde okkupert Norge, reiste han til sin fødeby Halden. I en uke var han i byen og besøkte de stedene han hadde bodd og vanket som gutt. Det var som han tok farvel med sine barndomstrakter. Herfra klarte han å komme seg over til Sverige. Det er ikke godt å vite hvorfor han dro tilbake til Sverige. Det kan umulig ha vært noen politisk årsak til at en 75 år gammel Wagner-elsker skulle behøve å forlate Norge selv om landet var okkupert. Kanskje var årsaken at han rett og slett trivdes bedre i Sverige, etter å ha bodd der i 25 år?

ENSLIG
Klaus Østby giftet seg aldri. Det kan virke som det ikke var plass til annet enn musikk i hans liv. Som person var han nok på mange måter et ensomt menneske. Det er forholdsvis lite man vet om hans familiære forhold, for eksempel når det gjelder søsken og eventuelle søskens barn.
Ungkarstilværelsen må ha vært selvvalgt. Alle bilder viser Klaus Østby som en pen, slank mann. Et velpleiet skjegg fulgte ham hele hans voksne liv. I en kristen bevegelse med et enormt kvinneoverskudd har det sikkert ikke manglet på interesserte koneemner. På sine eldre dager kunne han spøke med dette. Under krigen bodde Østby på et hjem for pensjonerte frelsesoffiserer i Äppelviken utenfor Stockholm. Her bodde han sammen med 14 kvinnelige pensjonister "alla til äktenskap lediga", som han skrev i et brev.
Klaus Østby døde i Sverige 27. april 1945. Jordfesteisen skjedde fra Templet i Stockholm 6. mai, bare to dager før de tyske okkupasjonsstyrkene i Norge kapitulerte. Etter kremasjonen ble urnen ført til Oslo, og satt ned på Vestre Gravlund. Noen år senere ble en vakker minnebauta avduket på graven hans. Den var bekostet av hornmusikanter innen Frelsesarmeen. Men hele den kristne sang- og musikkverden i Norden står i betydelig gjeld til Klaus Østby.

ESTHER TOFT - BRANT FOR DØVES OG BLINDES FRELSE

Av Nils-Petter Enstad

I dag er det ikke så mange som husker henne, men i de første tiårene av forrige århundre satte hun sitt sterke og personlige preg på en bestemt virksomhet innen Frelsesarmeens arbeid i Norden, den svenske frelsesoffiseren Esther Toft (1878 – 1954). Hennes historie fortjener å bli fortalt enda en gang.

Esther Carlsson var hennes opprinnelige navn. Hun ble frelsesoffiser i 1905, og i 1908 ble hun leder for Frelsesarmeens arbeid blant døve i Sverige. Arbeidet var blitt startet 13 år tidligere av kaptein Oktavia Wilkens, som hadde hatt ansvaret hele tiden.
Som Wilkens, behersket Esther Carlsson tegnspråket. Helt fra hun var småjente, hadde hun vært opptatt av å kommunisere med døve. Hennes tante, som selv var døv, hadde lært henne tegnspråket. Da hun meldte seg til tjeneste som frelsesoffiser, var det dette arbeidet hun søkte seg til.

TEGNSPRÅK
I 1915 besøkte hun Norge og hadde flere møter i Kristiania. Hun holdt også foredrag i "De døves forening". Avisen "Tidens Tegn" var til stede ved dette foredraget, og referenten er tydelig fascinert av at det er mulig å holde et helt foredrag uten å ”si” et eneste ord rent oralt. Foredraget ble nemlig holdt på tegnspråket. Gjennom hele sin historie var Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde både i Norge og Sverige ivrige forkjempere for tegnspråket. I dag er dette en selvfølgelighet i kommunikasjonen med døve, men det var ikke slik for 100 år siden, enn si for 50 år siden.
To år senere etablerte også Frelsesarmeen i Norge et arbeid blant døve. Da de første møtene ble holdt i Kristiania i januar 1917, var Esther Carlsson en av dem som var til stede ved de første møtene.
I 1915 gjorde hun en radikal forandring i døvearbeidet ved også å ta arbeid blant blinde inn i porteføljen. For henne var dette intet mindre enn en visjon. Hun skrev i 1935: "Etter Guds plan og på hans bestemte tid kom hans kall til Frelsesarmeen å gå ut i tjeneste og virksomhet også blant blinde. Da kallet kom, var jeg med, for Gud la sin hånd på mitt eget hjerte, og jeg hørte hans egen røst si: "Nå!" Det var ved William Booths siste møte og besøk i Stockholm. Nettopp som han, som selv var blitt blind, ble ledet ned fra Templets plattform, kom det en åpenbaring til mitt hjerte, og jeg hørte og kjente igjen Guds røst. Gud hadde talt.”

EKTESKAP
I 1918 giftet Esther Carlsson seg den engelskfødte frelsesoffiseren James Toft. Han var blitt enkemann et par år tidligere. Han hadde tidligere vært sjefsekretær i Norge, og hadde også hatt den samme stillingen i Sverige, før han var blitt beordret til Finland som territorialleder. Hit kom han da sammen med sin nye kone, som øyeblikkelig satte seg i sving for å starte arbeid blant døve i regi av Frelsesarmeen i Finland. Etter bare ett års virksomhet, ble arbeidet utvidet til også å omfatte blinde.
Ekteparet Toft ble ikke så lenge i Finland. I 1921 reiste de til India i Frelsesarmeens tjeneste, og senere til Korea. I begge disse landene var James Toft territorialleder for Frelsesarmeens arbeid. Sommeren 1928 døde han i Korea, og ble begravet der. Hans enke vendte hjem igjen til Sverige, og der hun tok opp igjen det arbeidet som var hennes hjertebarn, nemlig Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde.

NORGE
Våren 1929 var døvearbeidet i Norge kommet i en nokså klemt situasjon. Major Anna Gustavsen, som hadde vært leder for arbeidet siden starten i 1917, var blitt syk og løst fra sitt ansvar. Det ble ikke utnevnt noen ny leder før i januar 1930. Det kunne saktens være bruk for forsterkninger, og i september 1929 kunne man lese følgende notis i Krigsropet: "Døvearbeidet: Fru kommandørløitnant Tofts besøk hit fra Sverige vil sikkert bli til utmerket nytte og gavn også for denne arbeidsgren, og vi ønsker henne hjertelig velkommen. Fru Toft har i en årrekke med megen fremgang arbeidet blant de døve, og vil sikkert derfor være i stand til å gi oss mange gode råd og vink."
Besøket varte i flere måneder, og Esther Toft fungerte som en midlertidig, uoffisiell leder av døvearbeidet i disse månedene. I historieboka "Femti års korstog" heter det at fru Toft kom til Norge i september 1929 "for å rekke våre offiserer i arbeidet blant døve en hjelpende hånd, og likeledes være behjelpelig med starten av et arbeid blant blinde."
Her lå sakens kjerne. Norge var det eneste av de nordiske landene der man kun arbeidet mot døve, og ikke både døve og blinde. Både i Sverige og Finland hadde Esther Toft sørget for at ”døvearbeidet” også rettet seg mot blinde. Nå skulle det samme skje i Norge.
Esther Toft var ikke var på noe privat Norges-besøk høsten 1929. Enten var hun blitt sendt bud på med tanke på å organisere at døvearbeidet ble utvidet til også å omfatte arbeid rettet mot blinde, eller hun hadde tatt et initiativ til dette selv. Hun hadde en enorm autoritet på dette feltet. Som enke etter en av Frelsesarmeens internasjonale ledere, hadde hun samme rang som ham, en av de høyeste i Frelsesarmeens den gang svært lange stige med ranger og grader. Allerede i 1920 var hun blitt tildelt den prestisjetunge utmerkelsen ”Grunnleggerens Orden” av general Bramwell Booth "for det framgangsrike arbeidet hun har utført innen Frelsesarmeens virksomhet blant døvstumme og blinde i de skandinaviske land". Det var også hun som ledet møtet der oppstarten av et arbeid blant blinde ble markert.

REAKSJONER
Mens oppstarten av et kristent arbeid blant døve ble tatt godt imot av døvemiljøene, var reaksjonen annerledes da man startet arbeid blant blinde. Norges Blindeforbund gikk nærmest ”av skaftet”, og i en periode haglet det med beskyldninger mot Frelsesarmeen fra Blindeforbundet. De gikk i kortform ut på at Frelsesarmeen kun var ute etter pengene til de blinde. Man beskyldte også Frelsesarmeen for nærmest å gi seg ut for å representere Blindeforbundet når man ba om gaver til Armeens arbeid blant blinde, og at Frelsesarmeen spredte forvirring om hvem som arbeidet for de blinde. I Frelsesarmeen har man lang trening i å ignorere kritiske røster, og i den grad kritikken fra Blindeforbundet i det hele tatt ble nevnt i Armeens egne blader, ble den bagatellisert.
I boka ”SETT”, som den blinde presten Magne Bjørndal skrev til Kristent Arbeid Blant Blinde sitt 75-årsjubileum i 2008, går det klart fram at KABB ikke minst ble startet som et motstøt mot Frelsesarmeens arbeid blant blinde. Ideen til KABB kom fram nærmest som et benkeforslag under en regional samling i Blindeforbundets regi. Og i middagspausen under samlingen ble "Østlandske Blindeforbunds Kristelige Vennekrets" stiftet. Noe av kritikken mot Armeen, var at det skapte ”forvirring” at de hadde sitt eget arbeid for blinde. Men forvirringen ble antakelig ikke mindre av at den kristelige vennekretsen straks begynte å gi ut et blad som het ”Solgløtt”, mens Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde allerede hadde et blad som het ”Solgull”. Det er også en historisk ironi i at mens Blindeforbundet til å begynne med omfavnet vennekretsen med hud og hår, fikk KABB og Blindeforbundet etter hvert et nokså anstrengt forhold til hverandre, mens forholdet til Frelsesarmeen ble forholdsvis hjertelig.

NYTT NORGESOPPHOLD
Prosessen med oppstartingen av vennelaget skjedde etter Ester Tofts andre, lange Norges-opphold. Ved årsskiftet 1931/32 kom hun nemlig til Norge enda en gang, og ble i et helt år. Som enke var hun formelt pensjonert som frelsesoffiser, men hun var ikke mer enn så vidt 50 år gammel, og hadde ennå mange års arbeidskraft foran seg. Gjennom hele 1932 fungerte hun derfor som leder for Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde her i landet, og tok regi på en rekke endringer når det gjaldt måten arbeidet ble drevet på.
Det skjedde også store endringer på personellsiden. Medarbeidere fikk nye arbeidsoppgaver, og nye medarbeidere kom til. Arbeidet fikk sine egne kontorer og møtelokaler, og det fikk sitt eget organ; kvartalsbladet ”Solgull”. Arbeidet fikk en langt mer offensiv profil. Og under årsmøtet i Østlandske Blindeforbunds årsmøte i 1933 ble altså ”Østlandske Blindeforbunds Kristelige Vennelag” stiftet. Og når vennelaget skulle etablere sitt eget organ, valgte man – neppe helt tilfeldig – å kalle det ”Solgløtt”.

MERKEÅR
Året 1932 ble altså et merkeår i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde sin historie. Arbeidet ble tilført adskillige ressurser, både når det gjaldt medarbeidere og når det gjaldt oppmerksomhet. Det er ikke mange årganger av Krigsropet der arbeidet blant døve og blinde nevnes så ofte som i denne. Da hun reiste tilbake til Sverige, skrev etterfølgeren hennes, major Margit Andresen, i Solgull: "Jeg vil benytte meg av en av våre blinde venners ord ved et av farvelmøtene: "Kommandøren er slik som vi blinde sier: Vi ser henne smile, hun er et lyst menneske, vi elsker hennes stemme, vi vet hvordan hun er når hun sier: "Nej, visst inte", eller "Ja, snälla, snälla", eller "Ven, jag ber for Er", og "Ni vet, det måste bli Er og Gud ensam."
Esther Toft besøkte Norge flere ganger i løpet av 1930-årene. Både Krigsropet og Solgull trykket en rekke små skisser hun hadde skrevet, små noveller der hun fortalte om ulike menneskeskjebner. Mange av disse samlet hun i boka "Inom tystnadens murar", som kom ut i 1945. Her forteller hun også mer generelt om sitt arbeid blant døve.
Esther Toft døde i 1954, 76 år gammel.

SØRLANDSGUTTEN SOM BLE INTERNASJONAL FRELSESARMÉLEDER


Av Nils-Petter Enstad

”Tvede-strand, for den som ikke vet det, er en yndig liten sørlandsby" heter det i den populære Urmakervisa som Amble Næss skrev til en revy for mange år siden, og som det fremdeles hender noen nynner på. Her åpnet Frelsesarmeen en menighet allerede våren 1889, et snaut år etter at bevegelsen var kommet til Norge. Menigheten ble nedlagt etter noen år, men en av de første og mest markante lederskikkelsene i bevegelsen kom nettopp herfra.

Reinert Gundersen ble født 24. oktober 1873. Både i 1870- og 1880-årene var kristenlivet på Sørlandet preget av vekkelser, ikke minst ved det som skjedde i Vegårdshei. Skipper Terje Rasmussen, som regnes som denne vekkelsens redskap, hadde sittet under talerstolen til Catherine Booth i England, og brakte med seg impulser fra hennes forkynnelse. Da Armeen kom til Norge i 1888, ba Terje Rasmussen om at man også skulle begynne virksomhet i Arendal, og dette ble da også den første byen utenom hovedstaden der man startet opp. Det skjedde i mars 1888, og ett år senere begynte man også i Tvedestrand.
Som så mange av sine jevnaldrende, var også Reinert Gundersen preget av den vekkelsesatmosfæren som preget Sørlandet, og bare 16 år gammel ble han frelsessoldat i hjembyen. Året etter meldte han seg til tjeneste som frelsesoffiser, og fikk ordre til Lillesand som assistent.

PIONERTID
Reinert Gundersen var en av Frelsesarmeens pionerer. Han hadde tilnærmelsesvis ingen formell utdannelse, men var den typen menneske som vokser med oppgavene, og som hele livet drev iherdig selvstudium. Han fikk derfor tidlig store oppgaver i Frelsesarmeen. Men han var også nødt til å betale mye av den prisen pionerinnsats innebærer: Han var menighetsleder i en tid der det var daglig kost at offiserene ble trakassert både verbalt og fysisk, og hvor det å være dørvakt under møtene kunne innebære risikoen for å bli trukket med i slåsskamper. Som
Den storvokste mann han var, ble han utsatt for dette mer enn én gang. Som leder for menigheten i Trondheim ble han også satt i fengsel i åtte dager fordi kveldsmøtene varte for lenge, etter politiets mening, og han nektet å betale den ilagte boten.
I desember 1898, 25 år gammel, ble han beordret som leder for alt Frelsesarmeens arbeid i Troms og Finnmark, med tittel som divisjonssjef. I mai 1900 giftet han seg med kaptein Hilda Helgesen, som hadde vært frelsesoffiser siden 1894.

OPPGAVER
Som divisjonssjef hørte Reinert Gundersen til lederskapet i den ennå forholdsvis unge bevegelsen. Og mange oppgaver lå og ventet. I 1904 ble han leder for rehabiliteringsarbeidet blant menn, og var en av initiativtakerne til at arbeidsmarkeds- og gjenbruksbedriften Elevator ble startet året etter. Senere ble han sjef for alt det evangeliske arbeidet i Norge, og han var en av de første, norske offiserene som ble utnevnt til nestkommanderende for arbeidet i sitt hjemland.
Han hadde også flere oppgaver i utlandet, blant annet som nestkommanderende i Sør-Amerika og feltsjef i Sverige. I 1923 ble han utnevnt til leder for Frelsesarmeens arbeid i Danmark, og fem år senere fikk han det samme ansvaret i Finland. Han var den første frelsesoffiseren fra Norge som ble betrodd slike oppgaver, og han var også den første som ble forfremmet fra oberst til kommandørløytnant – for øvrig en rang som ikke lenger finnes.
De fleste innen Frelsesarmeen i Norge regnet med at det bare var et tidsspørsmål før Reinert Gundersen ble leder for arbeidet i sitt hjemland, men slik skulle det ikke gå. Mens ekteparet var stasjonert i Finland, brøt Gundersens helse sammen. Som så mange ildsjeler av sin generasjon, hadde han ikke noen forståelse for det å ta vare på seg selv. Allerede mens han var i Danmark, hadde han skrevet i et brev: ”Legen sier jeg lider av sju-åtte sykdommer, men ellers har jeg det bra, og forsøker å gjøre mitt beste.” Nå var helsesituasjonen hans såpass alvorlig at han ble løst fra ansvaret som leder i Finland, og etter noen måneders hvile begynte han ved Det internasjonale hovedkvarteret som assisterende internasjonal sekretær for Europa.
Høsten 1933 var det meningen at han skulle overta som leder for Frelsesarmeens arbeid i Sør-Amerika. Men legen kunne ikke gi ham den nødvendige helseattest, og i stedet ble han pensjonert, bare 60 år gammel. Legen hadde sagt at de indre organene hans var så slitte som på en 85-åring.
De sju siste leveårene hans ble stille. Av og til talte han ved noen møter, og han skrev noen artikler i Frelsesarmeens blader. Men for det meste hadde hver dag nok med seg selv.
I november 1940 ble han sengeliggende. Hans kone og datter stelte for ham, men 5. desember ble han lagt inn på Diakonhjemmet. Noen dager senere døde han. Noen øyeblikk før han gled inn i bevisstløs tilstand, hørte sykepleieren ham si klart og tydelig: ”Nå ser jeg Jesus! Da behøver jeg ikke noe mer.”
I dag er det ikke så mange som vet hvem Reinert Gundersen var. Men han fortjener å bli husket som sørlandsgutten som ble en av Frelsesarmeens internasjonale ledere, og som var pioner for arbeidet i sitt hjemland.

Kilder:
B.B. Fjærestrand: GÅ UT – OG FORKYNN (Salvata Kristelig Forlag, u.å.)
H.A. Tandberg: 50 ÅRS KORSTOG (Salvata Kristelig Forlag, 1937)
TVEDESTRANDSGUTTEN SOM BLE FRELSESARMÉ-KOMMANDØR. Reinert Gundersen in memoriam (Den Unge Soldat, nr. 2 – 1941)