DEN FØRSTE KVINNELIGE BISKOP I NORGE

Av Nils-Petter Enstad

Da Rosemarie Køhn ble utnevnt til biskop i Hamar i 1993, ble det omtalt som en stor, viktig og historisk begivenhet. I dag er Køhn pensjonert, men fire av de 11 biskopene i Den norske kirke er kvinner. Da kan det være greit å minne om at nesten 100 år før Køhn ble en kvinne utnevnt til en tilsvarende stilling i en annen kristen sammenheng i Norge. Det var den svenskfødte frelsesoffiseren Anette Andersson, som i 1898 ble divisjonssjef i Nordre divisjon i Frelsesarmeen, med hovedkvarter i Trondheim.

Anette Anderson var født i Stockholm i 1863, og ble frelsesoffiser i 1887. I mai 1894 ble hun overført til Norge, og resten av livet viet hun Frelsesarmeens arbeid her i landet. I de første fire årene i Norge var hun sjef for utdannelsen av nye frelsesoffiserer, et ansvar hun skulle få to ganger senere også.

”Biskop”
I 1898 ble hun sjef for Frelsesarmeens arbeid i Midt-Norge og Nord-Norge, opp til Troms. Hun ble dermed den første kvinne i en slik stilling i Norge. Men allerede i 1890 hadde hun som første kvinne i Norden hatt en slik stilling, i og med at hun den gang ble sjef for Centraldivisjonen i hjemlandet Sverige, det vil si området rundt Stockholm.
En divisjonssjef i Frelsesarmeen har både det åndelige og administrative ansvaret for Frelsesarmeens menighetsarbeid i sin divisjon. Divisjonssjefen har også det sjelesørgeriske ansvaret for medarbeiderne i menighetene. Som man ser, er dette de samme ansvarsområdene som en biskop i andre kirkesamfunn har.
Anette Anderson var sjef for de fleste av Frelsesarmeens seks divisjoner i Norge. To ganger hadde hun ansvaret for arbeidet i det som i dag heter Sentraldivisjonen, og som omfatter Oslo, Østfold og Akershus. Parallelt med dette ansvaret, var hun også rektor for Frelsesarmeens offisersutdannelse.
Fra 1919 til hun ble pensjonert med rang som oberst i 1923 reiste hun til en rekke av Frelsesarmeens misjonsfelter i Asia som utsending for Det internasjonale hovedkvarteret. I disse årene hadde hun et særlig tilsyn med de skandinaviske misjonsoffiserene i disse landene.

Myndig
Med sin korte, tette skikkelse kunne oberst Anette Anderson gi et nokså myndig inntrykk. Men som person var hun både varm og inkluderende. Som pensjonist startet hun, sammen med sin mangeårige assistent og medarbeider Adele Andersen, en liten forretning på Majorstua som het ”Utsalg for misjonen”. Overskuddet av denne driften gikk til et barnehjem som Frelsesarmeen hadde i Peking i Kina.
Anette Anderson døde 11. september 1947, 84 år gammel.

FRELSESARMÉMUSIKKENS FAR I NORDEN

Av Nils-Petter Enstad

Navnet hans huskes ikke lenger av så mange, men hver gang salmer som ”Jeg er en seiler på livets hav” og ”Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen?” blir sunget, står man i gjeld til Klaus Østby, militærmusikeren fra Halden som ble ”Frelsesarémusikkens far” i Norden.

Klaus Østby ble født i Halden i 1865, og etter en kort tid som smedlærling, ble han 15 år gammel tatt opp som "trommeslagerlærling" i Haldens tradisjonsrike militære musikkorps, Brigademusikken. Miljøet og opplæringen han fikk i Halden, og senere i Brigademusikken i Kristiania, bidro til å utvikle hans geniale musikkbegavelse. Som militærmusiker var klarinetten Klaus Østbys instrument. Det ble det også etter at han i 1890 sluttet seg til Frelsesarmeen, selv om han i stor utstrekning skulle skrive og arrangere musikk for en besetning der klarinetten ikke er med, nemlig brass.
Fra Klaus Østby ble omvendt skjærtorsdag 1890, gikk det et knapt halvår før han var installert på et trangt kott av et kontor i Pilestredet 22, og med kapteins rang hadde fått ansvaret for Frelsesarmeens musikksjef. Dermed var kursen staket ut for 25-åringen. Resten av sitt liv viet han til Frelsesarmeens sang og musikk. Han var musikksjef i Norge fram til 1904, og i Sverige fram til pensjoneringen i 1930.

EN MELODI OM DAGEN
Det fortelles at det første Klaus Østby gjorde når han satte seg ved skrivebordet om morgenen, var å skrive en ny melodi. På den måten ville han holde sin skapende åre frisk og levende, ble det sagt. Mange vil ha motforestillinger mot et slikt program. Få ting kan være mer ødeleggende for en kunstner enn å skrive fort og flinkt på rutinen. Så var da også veien til papirkurven kort for mye av denne "morgengymnastikken". Men noen av melodiene tok han var på. At han hadde en musikalsk åre som fløt nokså fritt, var ikke til hinder for at han iblant la ned enormt med arbeid i én enkelt melodi. Da han skulle sette toner til salmen "Jeg er en seiler på livets hav", skal han ha skrevet 13 forskjellige melodier før han fant en han var fornøyd med, og som fremdeles brukes. Teksten var skrevet av poeten H. A. Tandberg, og han og Østby skrev flere sanger sammen. Blant de best kjente er "Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen?"
Den viktigste innsatsen gjorde han likevel ikke som komponist, men som arrangør. Han satte ut hundrevis av melodier til sanger og salmer for hornmusikkorps, og bidro på den måten til at hornmusikkorpsene ble Frelsesarmémenighetenes ”orgel” både i Norge og Sverige. I tillegg var han en skattet instruktør, dirigent og musikkpedagog.

LIVSKVELD OG UTLENDIGHET
Da han ble pensjonert fra stillingen som musikksjef for Frelsesarmeen i Sverige i 1930, flyttet oberstlt. Klaus Østby tilbake til Norge. Her ble han de neste ti årene. Han bodde på ett av rommene på Frelsesarmeens krigsskole i Enebakkveien, og en av kadettene fikk i oppgave å holde det rent hos ham. Vanligvis spiste han sine måltider i kadettenes matsal, men iblant serverte skolens husmor ham mat på rommet. Det satte den gamle ungkaren stor pris på. Så veldig praktisk kan han ikke ha vært. En gang han hadde sydd i en knapp selv, var dette så mye av en begivenhet at han skrev om det i dagboka si.
I pensjonistårene besøkte han ofte Sverige, og kunne være der i flere måneder av gangen. I mai 1940, kort etter at tyskerne hadde okkupert Norge, reiste han til sin fødeby Halden. I en uke var han i byen og besøkte de stedene han hadde bodd og vanket som gutt. Det var som han tok farvel med sine barndomstrakter. Herfra klarte han å komme seg over til Sverige. Det er ikke godt å vite hvorfor han dro tilbake til Sverige. Det kan umulig ha vært noen politisk årsak til at en 75 år gammel Wagner-elsker skulle behøve å forlate Norge selv om landet var okkupert. Kanskje var årsaken at han rett og slett trivdes bedre i Sverige, etter å ha bodd der i 25 år?

ENSLIG
Klaus Østby giftet seg aldri. Det kan virke som det ikke var plass til annet enn musikk i hans liv. Som person var han nok på mange måter et ensomt menneske. Det er forholdsvis lite man vet om hans familiære forhold, for eksempel når det gjelder søsken og eventuelle søskens barn.
Ungkarstilværelsen må ha vært selvvalgt. Alle bilder viser Klaus Østby som en pen, slank mann. Et velpleiet skjegg fulgte ham hele hans voksne liv. I en kristen bevegelse med et enormt kvinneoverskudd har det sikkert ikke manglet på interesserte koneemner. På sine eldre dager kunne han spøke med dette. Under krigen bodde Østby på et hjem for pensjonerte frelsesoffiserer i Äppelviken utenfor Stockholm. Her bodde han sammen med 14 kvinnelige pensjonister "alla til äktenskap lediga", som han skrev i et brev.
Klaus Østby døde i Sverige 27. april 1945. Jordfesteisen skjedde fra Templet i Stockholm 6. mai, bare to dager før de tyske okkupasjonsstyrkene i Norge kapitulerte. Etter kremasjonen ble urnen ført til Oslo, og satt ned på Vestre Gravlund. Noen år senere ble en vakker minnebauta avduket på graven hans. Den var bekostet av hornmusikanter innen Frelsesarmeen. Men hele den kristne sang- og musikkverden i Norden står i betydelig gjeld til Klaus Østby.

ESTHER TOFT - BRANT FOR DØVES OG BLINDES FRELSE

Av Nils-Petter Enstad

I dag er det ikke så mange som husker henne, men i de første tiårene av forrige århundre satte hun sitt sterke og personlige preg på en bestemt virksomhet innen Frelsesarmeens arbeid i Norden, den svenske frelsesoffiseren Esther Toft (1878 – 1954). Hennes historie fortjener å bli fortalt enda en gang.

Esther Carlsson var hennes opprinnelige navn. Hun ble frelsesoffiser i 1905, og i 1908 ble hun leder for Frelsesarmeens arbeid blant døve i Sverige. Arbeidet var blitt startet 13 år tidligere av kaptein Oktavia Wilkens, som hadde hatt ansvaret hele tiden.
Som Wilkens, behersket Esther Carlsson tegnspråket. Helt fra hun var småjente, hadde hun vært opptatt av å kommunisere med døve. Hennes tante, som selv var døv, hadde lært henne tegnspråket. Da hun meldte seg til tjeneste som frelsesoffiser, var det dette arbeidet hun søkte seg til.

TEGNSPRÅK
I 1915 besøkte hun Norge og hadde flere møter i Kristiania. Hun holdt også foredrag i "De døves forening". Avisen "Tidens Tegn" var til stede ved dette foredraget, og referenten er tydelig fascinert av at det er mulig å holde et helt foredrag uten å ”si” et eneste ord rent oralt. Foredraget ble nemlig holdt på tegnspråket. Gjennom hele sin historie var Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde både i Norge og Sverige ivrige forkjempere for tegnspråket. I dag er dette en selvfølgelighet i kommunikasjonen med døve, men det var ikke slik for 100 år siden, enn si for 50 år siden.
To år senere etablerte også Frelsesarmeen i Norge et arbeid blant døve. Da de første møtene ble holdt i Kristiania i januar 1917, var Esther Carlsson en av dem som var til stede ved de første møtene.
I 1915 gjorde hun en radikal forandring i døvearbeidet ved også å ta arbeid blant blinde inn i porteføljen. For henne var dette intet mindre enn en visjon. Hun skrev i 1935: "Etter Guds plan og på hans bestemte tid kom hans kall til Frelsesarmeen å gå ut i tjeneste og virksomhet også blant blinde. Da kallet kom, var jeg med, for Gud la sin hånd på mitt eget hjerte, og jeg hørte hans egen røst si: "Nå!" Det var ved William Booths siste møte og besøk i Stockholm. Nettopp som han, som selv var blitt blind, ble ledet ned fra Templets plattform, kom det en åpenbaring til mitt hjerte, og jeg hørte og kjente igjen Guds røst. Gud hadde talt.”

EKTESKAP
I 1918 giftet Esther Carlsson seg den engelskfødte frelsesoffiseren James Toft. Han var blitt enkemann et par år tidligere. Han hadde tidligere vært sjefsekretær i Norge, og hadde også hatt den samme stillingen i Sverige, før han var blitt beordret til Finland som territorialleder. Hit kom han da sammen med sin nye kone, som øyeblikkelig satte seg i sving for å starte arbeid blant døve i regi av Frelsesarmeen i Finland. Etter bare ett års virksomhet, ble arbeidet utvidet til også å omfatte blinde.
Ekteparet Toft ble ikke så lenge i Finland. I 1921 reiste de til India i Frelsesarmeens tjeneste, og senere til Korea. I begge disse landene var James Toft territorialleder for Frelsesarmeens arbeid. Sommeren 1928 døde han i Korea, og ble begravet der. Hans enke vendte hjem igjen til Sverige, og der hun tok opp igjen det arbeidet som var hennes hjertebarn, nemlig Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde.

NORGE
Våren 1929 var døvearbeidet i Norge kommet i en nokså klemt situasjon. Major Anna Gustavsen, som hadde vært leder for arbeidet siden starten i 1917, var blitt syk og løst fra sitt ansvar. Det ble ikke utnevnt noen ny leder før i januar 1930. Det kunne saktens være bruk for forsterkninger, og i september 1929 kunne man lese følgende notis i Krigsropet: "Døvearbeidet: Fru kommandørløitnant Tofts besøk hit fra Sverige vil sikkert bli til utmerket nytte og gavn også for denne arbeidsgren, og vi ønsker henne hjertelig velkommen. Fru Toft har i en årrekke med megen fremgang arbeidet blant de døve, og vil sikkert derfor være i stand til å gi oss mange gode råd og vink."
Besøket varte i flere måneder, og Esther Toft fungerte som en midlertidig, uoffisiell leder av døvearbeidet i disse månedene. I historieboka "Femti års korstog" heter det at fru Toft kom til Norge i september 1929 "for å rekke våre offiserer i arbeidet blant døve en hjelpende hånd, og likeledes være behjelpelig med starten av et arbeid blant blinde."
Her lå sakens kjerne. Norge var det eneste av de nordiske landene der man kun arbeidet mot døve, og ikke både døve og blinde. Både i Sverige og Finland hadde Esther Toft sørget for at ”døvearbeidet” også rettet seg mot blinde. Nå skulle det samme skje i Norge.
Esther Toft var ikke var på noe privat Norges-besøk høsten 1929. Enten var hun blitt sendt bud på med tanke på å organisere at døvearbeidet ble utvidet til også å omfatte arbeid rettet mot blinde, eller hun hadde tatt et initiativ til dette selv. Hun hadde en enorm autoritet på dette feltet. Som enke etter en av Frelsesarmeens internasjonale ledere, hadde hun samme rang som ham, en av de høyeste i Frelsesarmeens den gang svært lange stige med ranger og grader. Allerede i 1920 var hun blitt tildelt den prestisjetunge utmerkelsen ”Grunnleggerens Orden” av general Bramwell Booth "for det framgangsrike arbeidet hun har utført innen Frelsesarmeens virksomhet blant døvstumme og blinde i de skandinaviske land". Det var også hun som ledet møtet der oppstarten av et arbeid blant blinde ble markert.

REAKSJONER
Mens oppstarten av et kristent arbeid blant døve ble tatt godt imot av døvemiljøene, var reaksjonen annerledes da man startet arbeid blant blinde. Norges Blindeforbund gikk nærmest ”av skaftet”, og i en periode haglet det med beskyldninger mot Frelsesarmeen fra Blindeforbundet. De gikk i kortform ut på at Frelsesarmeen kun var ute etter pengene til de blinde. Man beskyldte også Frelsesarmeen for nærmest å gi seg ut for å representere Blindeforbundet når man ba om gaver til Armeens arbeid blant blinde, og at Frelsesarmeen spredte forvirring om hvem som arbeidet for de blinde. I Frelsesarmeen har man lang trening i å ignorere kritiske røster, og i den grad kritikken fra Blindeforbundet i det hele tatt ble nevnt i Armeens egne blader, ble den bagatellisert.
I boka ”SETT”, som den blinde presten Magne Bjørndal skrev til Kristent Arbeid Blant Blinde sitt 75-årsjubileum i 2008, går det klart fram at KABB ikke minst ble startet som et motstøt mot Frelsesarmeens arbeid blant blinde. Ideen til KABB kom fram nærmest som et benkeforslag under en regional samling i Blindeforbundets regi. Og i middagspausen under samlingen ble "Østlandske Blindeforbunds Kristelige Vennekrets" stiftet. Noe av kritikken mot Armeen, var at det skapte ”forvirring” at de hadde sitt eget arbeid for blinde. Men forvirringen ble antakelig ikke mindre av at den kristelige vennekretsen straks begynte å gi ut et blad som het ”Solgløtt”, mens Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde allerede hadde et blad som het ”Solgull”. Det er også en historisk ironi i at mens Blindeforbundet til å begynne med omfavnet vennekretsen med hud og hår, fikk KABB og Blindeforbundet etter hvert et nokså anstrengt forhold til hverandre, mens forholdet til Frelsesarmeen ble forholdsvis hjertelig.

NYTT NORGESOPPHOLD
Prosessen med oppstartingen av vennelaget skjedde etter Ester Tofts andre, lange Norges-opphold. Ved årsskiftet 1931/32 kom hun nemlig til Norge enda en gang, og ble i et helt år. Som enke var hun formelt pensjonert som frelsesoffiser, men hun var ikke mer enn så vidt 50 år gammel, og hadde ennå mange års arbeidskraft foran seg. Gjennom hele 1932 fungerte hun derfor som leder for Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde her i landet, og tok regi på en rekke endringer når det gjaldt måten arbeidet ble drevet på.
Det skjedde også store endringer på personellsiden. Medarbeidere fikk nye arbeidsoppgaver, og nye medarbeidere kom til. Arbeidet fikk sine egne kontorer og møtelokaler, og det fikk sitt eget organ; kvartalsbladet ”Solgull”. Arbeidet fikk en langt mer offensiv profil. Og under årsmøtet i Østlandske Blindeforbunds årsmøte i 1933 ble altså ”Østlandske Blindeforbunds Kristelige Vennelag” stiftet. Og når vennelaget skulle etablere sitt eget organ, valgte man – neppe helt tilfeldig – å kalle det ”Solgløtt”.

MERKEÅR
Året 1932 ble altså et merkeår i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde sin historie. Arbeidet ble tilført adskillige ressurser, både når det gjaldt medarbeidere og når det gjaldt oppmerksomhet. Det er ikke mange årganger av Krigsropet der arbeidet blant døve og blinde nevnes så ofte som i denne. Da hun reiste tilbake til Sverige, skrev etterfølgeren hennes, major Margit Andresen, i Solgull: "Jeg vil benytte meg av en av våre blinde venners ord ved et av farvelmøtene: "Kommandøren er slik som vi blinde sier: Vi ser henne smile, hun er et lyst menneske, vi elsker hennes stemme, vi vet hvordan hun er når hun sier: "Nej, visst inte", eller "Ja, snälla, snälla", eller "Ven, jag ber for Er", og "Ni vet, det måste bli Er og Gud ensam."
Esther Toft besøkte Norge flere ganger i løpet av 1930-årene. Både Krigsropet og Solgull trykket en rekke små skisser hun hadde skrevet, små noveller der hun fortalte om ulike menneskeskjebner. Mange av disse samlet hun i boka "Inom tystnadens murar", som kom ut i 1945. Her forteller hun også mer generelt om sitt arbeid blant døve.
Esther Toft døde i 1954, 76 år gammel.

SØRLANDSGUTTEN SOM BLE INTERNASJONAL FRELSESARMÉLEDER

Av Nils-Petter Enstad

”Tvede-strand, for den som ikke vet det, er en yndig liten sørlandsby" heter det i den populære Urmakervisa som Amble Næss skrev til en revy for mange år siden, og som det fremdeles hender noen nynner på. Her åpnet Frelsesarmeen en menighet allerede våren 1889, et snaut år etter at bevegelsen var kommet til Norge. Menigheten ble nedlagt etter noen år, men en av de første og mest markante lederskikkelsene i bevegelsen kom nettopp herfra.

Reinert Gundersen ble født 24. oktober 1873. Både i 1870- og 1880-årene var kristenlivet på Sørlandet preget av vekkelser, ikke minst ved det som skjedde i Vegårdshei. Skipper Terje Rasmussen, som regnes som denne vekkelsens redskap, hadde sittet under talerstolen til Catherine Booth i England, og brakte med seg impulser fra hennes forkynnelse. Da Armeen kom til Norge i 1888, ba Terje Rasmussen om at man også skulle begynne virksomhet i Arendal, og dette ble da også den første byen utenom hovedstaden der man startet opp. Det skjedde i mars 1888, og ett år senere begynte man også i Tvedestrand.
Som så mange av sine jevnaldrende, var også Reinert Gundersen preget av den vekkelsesatmosfæren som preget Sørlandet, og bare 16 år gammel ble han frelsessoldat i hjembyen. Året etter meldte han seg til tjeneste som frelsesoffiser, og fikk ordre til Lillesand som assistent.

PIONERTID
Reinert Gundersen var en av Frelsesarmeens pionerer. Han hadde tilnærmelsesvis ingen formell utdannelse, men var den typen menneske som vokser med oppgavene, og som hele livet drev iherdig selvstudium. Han fikk derfor tidlig store oppgaver i Frelsesarmeen. Men han var også nødt til å betale mye av den prisen pionerinnsats innebærer: Han var menighetsleder i en tid der det var daglig kost at offiserene ble trakassert både verbalt og fysisk, og hvor det å være dørvakt under møtene kunne innebære risikoen for å bli trukket med i slåsskamper. Som
Den storvokste mann han var, ble han utsatt for dette mer enn én gang. Som leder for menigheten i Trondheim ble han også satt i fengsel i åtte dager fordi kveldsmøtene varte for lenge, etter politiets mening, og han nektet å betale den ilagte boten.
I desember 1898, 25 år gammel, ble han beordret som leder for alt Frelsesarmeens arbeid i Troms og Finnmark, med tittel som divisjonssjef. I mai 1900 giftet han seg med kaptein Hilda Helgesen, som hadde vært frelsesoffiser siden 1894.

OPPGAVER
Som divisjonssjef hørte Reinert Gundersen til lederskapet i den ennå forholdsvis unge bevegelsen. Og mange oppgaver lå og ventet. I 1904 ble han leder for rehabiliteringsarbeidet blant menn, og var en av initiativtakerne til at arbeidsmarkeds- og gjenbruksbedriften Elevator ble startet året etter. Senere ble han sjef for alt det evangeliske arbeidet i Norge, og han var en av de første, norske offiserene som ble utnevnt til nestkommanderende for arbeidet i sitt hjemland.
Han hadde også flere oppgaver i utlandet, blant annet som nestkommanderende i Sør-Amerika og feltsjef i Sverige. I 1923 ble han utnevnt til leder for Frelsesarmeens arbeid i Danmark, og fem år senere fikk han det samme ansvaret i Finland. Han var den første frelsesoffiseren fra Norge som ble betrodd slike oppgaver, og han var også den første som ble forfremmet fra oberst til kommandørløytnant – for øvrig en rang som ikke lenger finnes.
De fleste innen Frelsesarmeen i Norge regnet med at det bare var et tidsspørsmål før Reinert Gundersen ble leder for arbeidet i sitt hjemland, men slik skulle det ikke gå. Mens ekteparet var stasjonert i Finland, brøt Gundersens helse sammen. Som så mange ildsjeler av sin generasjon, hadde han ikke noen forståelse for det å ta vare på seg selv. Allerede mens han var i Danmark, hadde han skrevet i et brev: ”Legen sier jeg lider av sju-åtte sykdommer, men ellers har jeg det bra, og forsøker å gjøre mitt beste.” Nå var helsesituasjonen hans såpass alvorlig at han ble løst fra ansvaret som leder i Finland, og etter noen måneders hvile begynte han ved Det internasjonale hovedkvarteret som assisterende internasjonal sekretær for Europa.
Høsten 1933 var det meningen at han skulle overta som leder for Frelsesarmeens arbeid i Sør-Amerika. Men legen kunne ikke gi ham den nødvendige helseattest, og i stedet ble han pensjonert, bare 60 år gammel. Legen hadde sagt at de indre organene hans var så slitte som på en 85-åring.
De sju siste leveårene hans ble stille. Av og til talte han ved noen møter, og han skrev noen artikler i Frelsesarmeens blader. Men for det meste hadde hver dag nok med seg selv.
I november 1940 ble han sengeliggende. Hans kone og datter stelte for ham, men 5. desember ble han lagt inn på Diakonhjemmet. Noen dager senere døde han. Noen øyeblikk før han gled inn i bevisstløs tilstand, hørte sykepleieren ham si klart og tydelig: ”Nå ser jeg Jesus! Da behøver jeg ikke noe mer.”
I dag er det ikke så mange som vet hvem Reinert Gundersen var. Men han fortjener å bli husket som sørlandsgutten som ble en av Frelsesarmeens internasjonale ledere, og som var pioner for arbeidet i sitt hjemland.

Kilder:
B.B. Fjærestrand: GÅ UT – OG FORKYNN (Salvata Kristelig Forlag, u.å.)
H.A. Tandberg: 50 ÅRS KORSTOG (Salvata Kristelig Forlag, 1937)
TVEDESTRANDSGUTTEN SOM BLE FRELSESARMÉ-KOMMANDØR. Reinert Gundersen in memoriam (Den Unge Soldat, nr. 2 – 1941)