Kanskje var han også med i gruppen som kom til Kristiania fra England i januar, men ellers foreligger det lite informasjon om hans bakgrunn.
Han er den eneste som omtales som «kadettløytnant» i historieboka Frelsesarmeen ga ut i 1938 og graden «kadettløytnant» ble ikke tatt i bruk igjen før rundt 1970. Da var dette i noen få år betegnelsen på kadetter ved Frelsesarmeens krigsskole i det andre året av deres utdannelse.
Historiens mørke?
Mange har nok trodd, som denne skribent, at Andreas Kristoffersen var en av de mange som ble borte i historiens mørke etter innsatsen i Arendal.
Slik var det faktisk ikke.
Han gjorde tjeneste som frelsesoffiser til et godt stykke ut på 1890-tallet.
I 1891 var han med på åpningen av det som senere ble kjent som Vålerenga korps, og var også leder ved flere andre korps.
I Krigsropet datert 16. januar 1891 omtales han som «en av våre gamle krigere» i forbindelse med at han feiret «Hallelujabryllup» på Grønland 9. Bruden var kaptein Anna Johnsen «der også en tid har kjempet i Armeens rekker», som det heter i referatet.
«Vann og brød»
I juni 1895 forteller Krigsropet om et møte kaptein Andreas Kristoffersen har hatt ute på Grønlands torg, og hvor en mann ble frelst.
Møtet gikk nok ikke upåaktet hen, for i august samme år kan man lese at den mulkten på 20 kroner som kapteinen ble ilagt etter dette møtet nå skulle avsones med noen dager på vann og brød i et fengsel.
Bøter for å ha holdt møter ble av prinsipp aldri betalt, og politiet drev nesten helt til århundreskiftet med å bøtelegge frelsesoffiserer for å ha hatt friluftsmøter. Hjemmel for denne praksis mente man å ha funnet i en paragraf fra 1701.
Taust
Etter dette blir det taust om og fra Andreas Kristoffersen i Krigsropet. Mest sannsynlig har både han og Anna sluttet som frelsesoffiser.
I august 1926 står følgende notis i Krigsropet:
«Br. Andreas Kristoffersen
som tidligere var knyttet til Frelsesarmeen i mange år, dels som offiser og dels som soldat og som medlem av hovedkvarterets hornmusikk, er nylig kalt hjem til Gud.
Mange vil sikkert erindre hans varme vitnesbyrd om frelsen i Kristus – et vitnesbyrd som han like til det siste frambar med iver så vel her i hovedstaden som på reiser ute i provinsen. Fred over hans minne!»
Kanskje ble han evangelist for en annen bevegelse?
I Aftenposten datert 6. juli samme år står hans dødsannonse:
«Min inderlig kjære mann,
far, svigerfar, bestefar og bror
Andreas Kristoffersen
hensov i dag stille og fredfullt.
Grefsen, 5. juli
Anna Kristoffersen
(født Johnsen)
Barna»
Noe fødselsår for Andreas har jeg ikke klart å finne.
Hans sjef i Arendal, Ludvig Dybing, var født i 1853 og var 35 år da han kom til Norge som frelsesoffiser.
Andreas har trolig vært yngre, kanskje så mye som ti år. Da var han i så fall i 25-årsalderen da han kom som kadettløytnant til Arendal og pluss/minus 63 år da han døde.
Nils-Petter Enstad
Noe bilde av Andreas har jeg ikke klart å finne, men denne forsidetegningen fra et gammelt krigsrop kan kanske illustrere tiden han levde og kjempet i.
