ESTHER TOFT - BRANT FOR DØVES OG BLINDES FRELSE

Av Nils-Petter Enstad

I dag er det ikke så mange som husker henne, men i de første tiårene av forrige århundre satte hun sitt sterke og personlige preg på en bestemt virksomhet innen Frelsesarmeens arbeid i Norden, den svenske frelsesoffiseren Esther Toft (1878 – 1954). Hennes historie fortjener å bli fortalt enda en gang.

Esther Carlsson var hennes opprinnelige navn. Hun ble frelsesoffiser i 1905, og i 1908 ble hun leder for Frelsesarmeens arbeid blant døve i Sverige. Arbeidet var blitt startet 13 år tidligere av kaptein Oktavia Wilkens, som hadde hatt ansvaret hele tiden.
Som Wilkens, behersket Esther Carlsson tegnspråket. Helt fra hun var småjente, hadde hun vært opptatt av å kommunisere med døve. Hennes tante, som selv var døv, hadde lært henne tegnspråket. Da hun meldte seg til tjeneste som frelsesoffiser, var det dette arbeidet hun søkte seg til.

TEGNSPRÅK
I 1915 besøkte hun Norge og hadde flere møter i Kristiania. Hun holdt også foredrag i "De døves forening". Avisen "Tidens Tegn" var til stede ved dette foredraget, og referenten er tydelig fascinert av at det er mulig å holde et helt foredrag uten å ”si” et eneste ord rent oralt. Foredraget ble nemlig holdt på tegnspråket. Gjennom hele sin historie var Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde både i Norge og Sverige ivrige forkjempere for tegnspråket. I dag er dette en selvfølgelighet i kommunikasjonen med døve, men det var ikke slik for 100 år siden, enn si for 50 år siden.
To år senere etablerte også Frelsesarmeen i Norge et arbeid blant døve. Da de første møtene ble holdt i Kristiania i januar 1917, var Esther Carlsson en av dem som var til stede ved de første møtene.
I 1915 gjorde hun en radikal forandring i døvearbeidet ved også å ta arbeid blant blinde inn i porteføljen. For henne var dette intet mindre enn en visjon. Hun skrev i 1935: "Etter Guds plan og på hans bestemte tid kom hans kall til Frelsesarmeen å gå ut i tjeneste og virksomhet også blant blinde. Da kallet kom, var jeg med, for Gud la sin hånd på mitt eget hjerte, og jeg hørte hans egen røst si: "Nå!" Det var ved William Booths siste møte og besøk i Stockholm. Nettopp som han, som selv var blitt blind, ble ledet ned fra Templets plattform, kom det en åpenbaring til mitt hjerte, og jeg hørte og kjente igjen Guds røst. Gud hadde talt.”

EKTESKAP
I 1918 giftet Esther Carlsson seg den engelskfødte frelsesoffiseren James Toft. Han var blitt enkemann et par år tidligere. Han hadde tidligere vært sjefsekretær i Norge, og hadde også hatt den samme stillingen i Sverige, før han var blitt beordret til Finland som territorialleder. Hit kom han da sammen med sin nye kone, som øyeblikkelig satte seg i sving for å starte arbeid blant døve i regi av Frelsesarmeen i Finland. Etter bare ett års virksomhet, ble arbeidet utvidet til også å omfatte blinde.
Ekteparet Toft ble ikke så lenge i Finland. I 1921 reiste de til India i Frelsesarmeens tjeneste, og senere til Korea. I begge disse landene var James Toft territorialleder for Frelsesarmeens arbeid. Sommeren 1928 døde han i Korea, og ble begravet der. Hans enke vendte hjem igjen til Sverige, og der hun tok opp igjen det arbeidet som var hennes hjertebarn, nemlig Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde.

NORGE
Våren 1929 var døvearbeidet i Norge kommet i en nokså klemt situasjon. Major Anna Gustavsen, som hadde vært leder for arbeidet siden starten i 1917, var blitt syk og løst fra sitt ansvar. Det ble ikke utnevnt noen ny leder før i januar 1930. Det kunne saktens være bruk for forsterkninger, og i september 1929 kunne man lese følgende notis i Krigsropet: "Døvearbeidet: Fru kommandørløitnant Tofts besøk hit fra Sverige vil sikkert bli til utmerket nytte og gavn også for denne arbeidsgren, og vi ønsker henne hjertelig velkommen. Fru Toft har i en årrekke med megen fremgang arbeidet blant de døve, og vil sikkert derfor være i stand til å gi oss mange gode råd og vink."
Besøket varte i flere måneder, og Esther Toft fungerte som en midlertidig, uoffisiell leder av døvearbeidet i disse månedene. I historieboka "Femti års korstog" heter det at fru Toft kom til Norge i september 1929 "for å rekke våre offiserer i arbeidet blant døve en hjelpende hånd, og likeledes være behjelpelig med starten av et arbeid blant blinde."
Her lå sakens kjerne. Norge var det eneste av de nordiske landene der man kun arbeidet mot døve, og ikke både døve og blinde. Både i Sverige og Finland hadde Esther Toft sørget for at ”døvearbeidet” også rettet seg mot blinde. Nå skulle det samme skje i Norge.
Esther Toft var ikke var på noe privat Norges-besøk høsten 1929. Enten var hun blitt sendt bud på med tanke på å organisere at døvearbeidet ble utvidet til også å omfatte arbeid rettet mot blinde, eller hun hadde tatt et initiativ til dette selv. Hun hadde en enorm autoritet på dette feltet. Som enke etter en av Frelsesarmeens internasjonale ledere, hadde hun samme rang som ham, en av de høyeste i Frelsesarmeens den gang svært lange stige med ranger og grader. Allerede i 1920 var hun blitt tildelt den prestisjetunge utmerkelsen ”Grunnleggerens Orden” av general Bramwell Booth "for det framgangsrike arbeidet hun har utført innen Frelsesarmeens virksomhet blant døvstumme og blinde i de skandinaviske land". Det var også hun som ledet møtet der oppstarten av et arbeid blant blinde ble markert.

REAKSJONER
Mens oppstarten av et kristent arbeid blant døve ble tatt godt imot av døvemiljøene, var reaksjonen annerledes da man startet arbeid blant blinde. Norges Blindeforbund gikk nærmest ”av skaftet”, og i en periode haglet det med beskyldninger mot Frelsesarmeen fra Blindeforbundet. De gikk i kortform ut på at Frelsesarmeen kun var ute etter pengene til de blinde. Man beskyldte også Frelsesarmeen for nærmest å gi seg ut for å representere Blindeforbundet når man ba om gaver til Armeens arbeid blant blinde, og at Frelsesarmeen spredte forvirring om hvem som arbeidet for de blinde. I Frelsesarmeen har man lang trening i å ignorere kritiske røster, og i den grad kritikken fra Blindeforbundet i det hele tatt ble nevnt i Armeens egne blader, ble den bagatellisert.
I boka ”SETT”, som den blinde presten Magne Bjørndal skrev til Kristent Arbeid Blant Blinde sitt 75-årsjubileum i 2008, går det klart fram at KABB ikke minst ble startet som et motstøt mot Frelsesarmeens arbeid blant blinde. Ideen til KABB kom fram nærmest som et benkeforslag under en regional samling i Blindeforbundets regi. Og i middagspausen under samlingen ble "Østlandske Blindeforbunds Kristelige Vennekrets" stiftet. Noe av kritikken mot Armeen, var at det skapte ”forvirring” at de hadde sitt eget arbeid for blinde. Men forvirringen ble antakelig ikke mindre av at den kristelige vennekretsen straks begynte å gi ut et blad som het ”Solgløtt”, mens Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde allerede hadde et blad som het ”Solgull”. Det er også en historisk ironi i at mens Blindeforbundet til å begynne med omfavnet vennekretsen med hud og hår, fikk KABB og Blindeforbundet etter hvert et nokså anstrengt forhold til hverandre, mens forholdet til Frelsesarmeen ble forholdsvis hjertelig.

NYTT NORGESOPPHOLD
Prosessen med oppstartingen av vennelaget skjedde etter Ester Tofts andre, lange Norges-opphold. Ved årsskiftet 1931/32 kom hun nemlig til Norge enda en gang, og ble i et helt år. Som enke var hun formelt pensjonert som frelsesoffiser, men hun var ikke mer enn så vidt 50 år gammel, og hadde ennå mange års arbeidskraft foran seg. Gjennom hele 1932 fungerte hun derfor som leder for Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde her i landet, og tok regi på en rekke endringer når det gjaldt måten arbeidet ble drevet på.
Det skjedde også store endringer på personellsiden. Medarbeidere fikk nye arbeidsoppgaver, og nye medarbeidere kom til. Arbeidet fikk sine egne kontorer og møtelokaler, og det fikk sitt eget organ; kvartalsbladet ”Solgull”. Arbeidet fikk en langt mer offensiv profil. Og under årsmøtet i Østlandske Blindeforbunds årsmøte i 1933 ble altså ”Østlandske Blindeforbunds Kristelige Vennelag” stiftet. Og når vennelaget skulle etablere sitt eget organ, valgte man – neppe helt tilfeldig – å kalle det ”Solgløtt”.

MERKEÅR
Året 1932 ble altså et merkeår i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde sin historie. Arbeidet ble tilført adskillige ressurser, både når det gjaldt medarbeidere og når det gjaldt oppmerksomhet. Det er ikke mange årganger av Krigsropet der arbeidet blant døve og blinde nevnes så ofte som i denne. Da hun reiste tilbake til Sverige, skrev etterfølgeren hennes, major Margit Andresen, i Solgull: "Jeg vil benytte meg av en av våre blinde venners ord ved et av farvelmøtene: "Kommandøren er slik som vi blinde sier: Vi ser henne smile, hun er et lyst menneske, vi elsker hennes stemme, vi vet hvordan hun er når hun sier: "Nej, visst inte", eller "Ja, snälla, snälla", eller "Ven, jag ber for Er", og "Ni vet, det måste bli Er og Gud ensam."
Esther Toft besøkte Norge flere ganger i løpet av 1930-årene. Både Krigsropet og Solgull trykket en rekke små skisser hun hadde skrevet, små noveller der hun fortalte om ulike menneskeskjebner. Mange av disse samlet hun i boka "Inom tystnadens murar", som kom ut i 1945. Her forteller hun også mer generelt om sitt arbeid blant døve.
Esther Toft døde i 1954, 76 år gammel.