FRELSESARMÉMUSIKKENS FAR I NORDEN

Av Nils-Petter Enstad

Navnet hans huskes ikke lenger av så mange, men hver gang salmer som ”Jeg er en seiler på livets hav” og ”Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen?” blir sunget, står man i gjeld til Klaus Østby, militærmusikeren fra Halden som ble ”Frelsesarémusikkens far” i Norden.

Klaus Østby ble født i Halden i 1865, og etter en kort tid som smedlærling, ble han 15 år gammel tatt opp som "trommeslagerlærling" i Haldens tradisjonsrike militære musikkorps, Brigademusikken. Miljøet og opplæringen han fikk i Halden, og senere i Brigademusikken i Kristiania, bidro til å utvikle hans geniale musikkbegavelse. Som militærmusiker var klarinetten Klaus Østbys instrument. Det ble det også etter at han i 1890 sluttet seg til Frelsesarmeen, selv om han i stor utstrekning skulle skrive og arrangere musikk for en besetning der klarinetten ikke er med, nemlig brass.
Fra Klaus Østby ble omvendt skjærtorsdag 1890, gikk det et knapt halvår før han var installert på et trangt kott av et kontor i Pilestredet 22, og med kapteins rang hadde fått ansvaret for Frelsesarmeens musikksjef. Dermed var kursen staket ut for 25-åringen. Resten av sitt liv viet han til Frelsesarmeens sang og musikk. Han var musikksjef i Norge fram til 1904, og i Sverige fram til pensjoneringen i 1930.

EN MELODI OM DAGEN
Det fortelles at det første Klaus Østby gjorde når han satte seg ved skrivebordet om morgenen, var å skrive en ny melodi. På den måten ville han holde sin skapende åre frisk og levende, ble det sagt. Mange vil ha motforestillinger mot et slikt program. Få ting kan være mer ødeleggende for en kunstner enn å skrive fort og flinkt på rutinen. Så var da også veien til papirkurven kort for mye av denne "morgengymnastikken". Men noen av melodiene tok han var på. At han hadde en musikalsk åre som fløt nokså fritt, var ikke til hinder for at han iblant la ned enormt med arbeid i én enkelt melodi. Da han skulle sette toner til salmen "Jeg er en seiler på livets hav", skal han ha skrevet 13 forskjellige melodier før han fant en han var fornøyd med, og som fremdeles brukes. Teksten var skrevet av poeten H. A. Tandberg, og han og Østby skrev flere sanger sammen. Blant de best kjente er "Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen?"
Den viktigste innsatsen gjorde han likevel ikke som komponist, men som arrangør. Han satte ut hundrevis av melodier til sanger og salmer for hornmusikkorps, og bidro på den måten til at hornmusikkorpsene ble Frelsesarmémenighetenes ”orgel” både i Norge og Sverige. I tillegg var han en skattet instruktør, dirigent og musikkpedagog.

LIVSKVELD OG UTLENDIGHET
Da han ble pensjonert fra stillingen som musikksjef for Frelsesarmeen i Sverige i 1930, flyttet oberstlt. Klaus Østby tilbake til Norge. Her ble han de neste ti årene. Han bodde på ett av rommene på Frelsesarmeens krigsskole i Enebakkveien, og en av kadettene fikk i oppgave å holde det rent hos ham. Vanligvis spiste han sine måltider i kadettenes matsal, men iblant serverte skolens husmor ham mat på rommet. Det satte den gamle ungkaren stor pris på. Så veldig praktisk kan han ikke ha vært. En gang han hadde sydd i en knapp selv, var dette så mye av en begivenhet at han skrev om det i dagboka si.
I pensjonistårene besøkte han ofte Sverige, og kunne være der i flere måneder av gangen. I mai 1940, kort etter at tyskerne hadde okkupert Norge, reiste han til sin fødeby Halden. I en uke var han i byen og besøkte de stedene han hadde bodd og vanket som gutt. Det var som han tok farvel med sine barndomstrakter. Herfra klarte han å komme seg over til Sverige. Det er ikke godt å vite hvorfor han dro tilbake til Sverige. Det kan umulig ha vært noen politisk årsak til at en 75 år gammel Wagner-elsker skulle behøve å forlate Norge selv om landet var okkupert. Kanskje var årsaken at han rett og slett trivdes bedre i Sverige, etter å ha bodd der i 25 år?

ENSLIG
Klaus Østby giftet seg aldri. Det kan virke som det ikke var plass til annet enn musikk i hans liv. Som person var han nok på mange måter et ensomt menneske. Det er forholdsvis lite man vet om hans familiære forhold, for eksempel når det gjelder søsken og eventuelle søskens barn.
Ungkarstilværelsen må ha vært selvvalgt. Alle bilder viser Klaus Østby som en pen, slank mann. Et velpleiet skjegg fulgte ham hele hans voksne liv. I en kristen bevegelse med et enormt kvinneoverskudd har det sikkert ikke manglet på interesserte koneemner. På sine eldre dager kunne han spøke med dette. Under krigen bodde Østby på et hjem for pensjonerte frelsesoffiserer i Äppelviken utenfor Stockholm. Her bodde han sammen med 14 kvinnelige pensjonister "alla til äktenskap lediga", som han skrev i et brev.
Klaus Østby døde i Sverige 27. april 1945. Jordfesteisen skjedde fra Templet i Stockholm 6. mai, bare to dager før de tyske okkupasjonsstyrkene i Norge kapitulerte. Etter kremasjonen ble urnen ført til Oslo, og satt ned på Vestre Gravlund. Noen år senere ble en vakker minnebauta avduket på graven hans. Den var bekostet av hornmusikanter innen Frelsesarmeen. Men hele den kristne sang- og musikkverden i Norden står i betydelig gjeld til Klaus Østby.